Elektrostat

When she was 20, Kristin Kråkereir (b. 1985) found herself living in the midst of a concrete suburb right outside of Bergen.

Greyscale highways. Rust. Rundown factories. Old ship docks. A haven of scrap and junk. Forgotten by time. She imagined a future where ones survival solely depended on the ability to see the usage and beauty in the things that, at first glance, seemed vile and useless. Our own skin would begin to harden and evolve according to this scavenger way of living.

Would man one day become one with the things they so desperately needed to survive? Wires. Hardware. Soft metals. Barely covered by our new skin. Only our future archeologists will have the answers.

These are the outlines of her exhibit at Elektrostat 2011. Along with her sculptures, she will also display photographs inspired by this somewhat dystopian vision of the future. See the works of Kristin Kråkereir

Kristin Kråkereir om seg selv:

For meg er gjenbruk fremtiden. Uttrykket mitt, eller det uttrykket jeg så veldig gjerne ønsker å forbedre og finstille med årene, er et slags alternativt syn på nåtiden og fremtiden som ikke er strømlinjeformet, blankt og moderne, men ydmykt og i stor grad tilfeldig.

Jeg legger aldri planer, tegner ingen skisser eller følger spesifikke retningslinjer. Jeg har få tekniske ferdigheter, men jeg ser mulighetene og jobber ut ifra de midlene som er tilgjengelig der og da.

Det er langs motorveier, i containere, i nedlagte fabrikklokaler og i de store søppelkassene bak kjøpesenteret jeg kan finne de mest vidunderlige ting. De dystre fremtidsvisjonene blir med én gang litt lysere i det øyelbikket man trekker inn mulighetene som ligger i konseptet gjenbruk.

Hvordan vil vår kropp og våre tankegods tilpasse seg i en slik fremtidsvisjon? Dette er mine tolkninger. Se Kristin Kråkereirs arbeider